Gleden over forvetningene til turen ble viet ufortjent lite tid, da dagene og ukene frem mot avreise forsvant styggfort, og vi (som forventet) kastet bagasjen i han Atle (bilen) en time etter at vi skulle ha plukket opp svigemor. Neida, vi hadde ikke tenkt å ha med Tove hele veien, hvor enn den kommer til å gå, men bare et stykke, slik at hun kunne forsikre seg om at svigersønnen var i stand til å kjøre bil og å ta seg av etterslekta.
Lykken var stor da vi passerte Ramfjord camping og registrerte at klumpen i babystolen sov. Det betydde at turen i hvertfall kom til å strekke seg ut over kommunegrensa. Litt mer underholdning måtte til etter som vi la kilometrene bak oss, men Rigmor blir visst aldri lei Mikkel Rev. Første stopp ble hos Wencke og Oddvar (Camillas tante og onkel) på Hemmingsjord. Måtte gi campinglivet en myk start, dvs full oppvartning hos dem med god middag og dobbeltseng. Neste dag gikk med på å teste GPSen og å komme seg til Vesterålen hvor vi skulle servere i Odd Gunnar og Marits bryllup. GPSen ble forøvrig kjøpt inn til turen - vi ble litt lei av all feilkjøringen forrige sommer (til Camillas unnskyldning navigerte ho etter et A4 siders norgeskart).
På Barkestad fikk ble vi innlosjert i et hus, mens svigemor fikk teltplass på plenen (selvvalgt). Det var fint å ha Tove med oss, slik at mor og far kunne være med på bryggefesten og servere i bryllupet dagen etter. Omtrent samtidig som han Odd Gunnar sa ja til ho Marit i kirka, sa det bang i krysset utenfor Kaffebar bar (?) på Melbu.
Tror verken ho Kari, som nettopp hadde blitt henta på båten, eller jeg kommer til å glemme synet av ambulansepersonellet som kom i 100 fra Sortland for å plukke opp den uheldige sykkelisten som lå på rygg i veien utenfor Kaffebar bar. Det lukta svidd gummi da dem bråbremsa foran ulykkestedet og dørene spratt opp. Ikke det at det stod om livet til sykkelisten, men ambulanseguttan hadde det langt fra travelt straks bilen stod i ro, og kom slentranes bort til den skadde med solbrillan på i lett bakoverlent kuult gangelag.
Vel, dem ble gift og syklisten overlevde, og vi satt kursen mot Lofoten. På veien stoppa vi og vassa opp til Reka sammen med Kirsten, Ragnild, Leif og Øyvind. Rigmor hadde glemt klatreskoene, så ho og undertegnede forlot misunnelig klatrefølget ved innsteget. De heldige fikk to taulengder og en fin egg i solskinnet. Natta ble tilbragt på Brenna, godset til Oddvar og Wencke.
Lofoten neste!
