Punktum Finale

Vi hører rykter om at sneen har begynt å krype nedover fjellsidene der hjemme. Med tanke på at vi ikke har med vinterdekk, ser vi dessverre at enden på touren nærmer seg. MEN, for all del. Vi skal kose oss litt til før vi plukker frem bobledressene. Forrige uke tilbragte vi sammen men Tove i en liten leilighet i en liten middelhavsby som heter Finale, en time vest for Genova. Turistsesongen ser ut til å være over for den skole- og arbeidsføre delen av besøkende, mens der i mot de reisende som kan skryte av å få honnørbilletter på bussen har beleiret strandpromenaden. 

Mommo er på plass

Pensjonistene og vi mater duer

Det har vært helt fantastisk både for oss og Rigmor å ha Tove på besøk. Camilla og jeg har vært ute å spist på restaurant - alene - for første gang på veldig lang tid. Ubeskrivelig deilig! Det ble selvfølgelig både primi og secondi piatti + dessert. Ville at det skulle vare lengst mulig. I tillegg har Tove på dagtid lekt med Rigmor, mens vi har lekt i fjellet. Som klatredestinajon har kanskje Finale hatt sin storhetstid på 80- og 90-tallet, men med 2000 ruter er det nok av godbiter og ta av. Og med litt svaksynt sjølinnsikt har vi vel strengt tatt ikke lov å være kresne. Prøvde strandlivet her om dagen. Det var ganske behagelig for oss voksne, og vi fant vel ut at Rigmor foretrekker badebaljen fremfor havet. Det er fortsatt sommer ved Middelhavet med rundt 30 røde. Vi dro på shopping, og hva klarer nordlendingene å kjøpe med seg? Joda, ulluer! Alle tre. Dem hadde ikke babystørrelse.

Greit å ha orden på tøyet før vi skal hjem

Bading i september er ingenting for en isbader, særlig ikke i Middelhavet

Uvant å få servert maten, så uvant at det måtte tas bilde

Tove reiste hjem for snart en uke siden, og internett har vært dødt her. Vi hadde tenkt å campe her ei lita uke før vi startet å følge den blå kompassnåla, men Rigmor har kommet i en prematur trassalder. Hun vil ikke spise, noe som resulterer i at hun ikke sover så godt heller. Vi måtte kapitulere og flytte tilbake i leiligheta. Stakkars Atle. Vi trives i grunnen veldig bra her. Klatrer litt på formiddagen, og rusler turer med Rigmor på ettermiddagen mens vi hører lydbok.

Hvis jeg skulle velge å være -fil av et slag, tror jeg valget hadde falt på Italiafil. Det skjer noe med meg når jeg er her, og jeg får alltid den sangen av Lars (Ola og Kari) Bremnes i bak hodet "...Send mæ et brev fra et hemmelig sted...". Dessuten får jeg lyst på mat og vin i alle farger. Dem har verdens beste pasta "bakeri" her, hvor vi kan kjøpe sylfersk pasta fylt med alt mulig godt. I tillegg lager de en ufattelig god pesto på samme butikk. Pestoen er helt uten konservering og har dermed og dessverre bare holdbarhet på et par uker. Vi prøver selvfølgelig å spise oss lei før vi drar

I dag klarte vi å bestemme oss får å ikke kjøre via Font på vei hjem, men ta korteste vei nordover og Kiel ferga til Oslo. Deretter må vi komme oss over fjellet på sommerdekk til Trondheim og få Atle på hurtigruta hjem (Synd Atle er for tykk til å ha med på toget). For å stykke opp turen tenker vi å stoppe i Frankjura i nærheten av Nürnberg og strekke litt på ryggen. Rart å tenke hjemover. Vi har jo bare konsentrert oss om å være på tur, nå er vi på retur.