Hjem kjære (vannskadde) hjem

Litt forsinket, men her setter vi altså punktum for Touren. Til dere som har sendt bekymrede meldinger om vi har kjørt av veien er det bare å beklage at punktumet ikke ble satt da vi kom hjem for tre uker siden. Gleden av og komme hjem, samt alt etterarbeidet i forbindelse med vannskaden vi hadde i leiligheta mens vi var borte gjorde at bloggen ble glemt for en stund.

Det siste å rapportere fra Touren var at vi klarte å bestemme oss og tok raskeste veien hjem via Sveits og Tyskland. Prøvde å utforske Frankenjura i nærheten av Nürnberg, men luftfuktigheten satte en effektiv stopper for klatringen der. Det var tropiske forhold der, og snakker vi ikke om temperaturer. Gjorde den brøleren at vi valgte å ta Kiel-ferga til Oslo. Det ble en dyr affære for et lite døgn ombord på et flytende kjøpesenter. Trodde de ga bort billettene og tjente dette inn på salg av alkohol og tobakk til Frp velgere, men jeg tok visst feil. I Norge var det allerede blitt vinter, noe som stemte dårlig med våre beregninger. Heldigvis kjente Øystein til en (en slektning av Sharif?) som la om dekk 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Pussig nok tok han bare i mot kontanter da jeg skulle gjøre opp for fire nye vinterdekk. Dersom noen trenger fire piggdekk, har vi åtte. Vi brukte litt over to døgn fra hovedstaden og hjem. Det var deilig å runde Tromsø-svingen å vite at man hadde lagt Ramfjorden bak seg.

Da gjenstår det bare litt vemodig å si takk for Touren. Anbefales for alle, smått og stort:-)

Punktum Finale

Vi hører rykter om at sneen har begynt å krype nedover fjellsidene der hjemme. Med tanke på at vi ikke har med vinterdekk, ser vi dessverre at enden på touren nærmer seg. MEN, for all del. Vi skal kose oss litt til før vi plukker frem bobledressene. Forrige uke tilbragte vi sammen men Tove i en liten leilighet i en liten middelhavsby som heter Finale, en time vest for Genova. Turistsesongen ser ut til å være over for den skole- og arbeidsføre delen av besøkende, mens der i mot de reisende som kan skryte av å få honnørbilletter på bussen har beleiret strandpromenaden. 

Mommo er på plass

Pensjonistene og vi mater duer

Det har vært helt fantastisk både for oss og Rigmor å ha Tove på besøk. Camilla og jeg har vært ute å spist på restaurant - alene - for første gang på veldig lang tid. Ubeskrivelig deilig! Det ble selvfølgelig både primi og secondi piatti + dessert. Ville at det skulle vare lengst mulig. I tillegg har Tove på dagtid lekt med Rigmor, mens vi har lekt i fjellet. Som klatredestinajon har kanskje Finale hatt sin storhetstid på 80- og 90-tallet, men med 2000 ruter er det nok av godbiter og ta av. Og med litt svaksynt sjølinnsikt har vi vel strengt tatt ikke lov å være kresne. Prøvde strandlivet her om dagen. Det var ganske behagelig for oss voksne, og vi fant vel ut at Rigmor foretrekker badebaljen fremfor havet. Det er fortsatt sommer ved Middelhavet med rundt 30 røde. Vi dro på shopping, og hva klarer nordlendingene å kjøpe med seg? Joda, ulluer! Alle tre. Dem hadde ikke babystørrelse.

Greit å ha orden på tøyet før vi skal hjem

Bading i september er ingenting for en isbader, særlig ikke i Middelhavet

Uvant å få servert maten, så uvant at det måtte tas bilde

Tove reiste hjem for snart en uke siden, og internett har vært dødt her. Vi hadde tenkt å campe her ei lita uke før vi startet å følge den blå kompassnåla, men Rigmor har kommet i en prematur trassalder. Hun vil ikke spise, noe som resulterer i at hun ikke sover så godt heller. Vi måtte kapitulere og flytte tilbake i leiligheta. Stakkars Atle. Vi trives i grunnen veldig bra her. Klatrer litt på formiddagen, og rusler turer med Rigmor på ettermiddagen mens vi hører lydbok.

Hvis jeg skulle velge å være -fil av et slag, tror jeg valget hadde falt på Italiafil. Det skjer noe med meg når jeg er her, og jeg får alltid den sangen av Lars (Ola og Kari) Bremnes i bak hodet "...Send mæ et brev fra et hemmelig sted...". Dessuten får jeg lyst på mat og vin i alle farger. Dem har verdens beste pasta "bakeri" her, hvor vi kan kjøpe sylfersk pasta fylt med alt mulig godt. I tillegg lager de en ufattelig god pesto på samme butikk. Pestoen er helt uten konservering og har dermed og dessverre bare holdbarhet på et par uker. Vi prøver selvfølgelig å spise oss lei før vi drar

I dag klarte vi å bestemme oss får å ikke kjøre via Font på vei hjem, men ta korteste vei nordover og Kiel ferga til Oslo. Deretter må vi komme oss over fjellet på sommerdekk til Trondheim og få Atle på hurtigruta hjem (Synd Atle er for tykk til å ha med på toget). For å stykke opp turen tenker vi å stoppe i Frankjura i nærheten av Nürnberg og strekke litt på ryggen. Rart å tenke hjemover. Vi har jo bare konsentrert oss om å være på tur, nå er vi på retur.

Fortsatt fint i Font

Da har vi vært her i skogen i snart en måned og koser oss fremdeles. Det blir akkurat så mye buldring som huden på fingertuppene tillater, ettersom Rigmor liker seg godt utendørs. Vi blir her til torsdag, da skal vi plukke opp svigemor Tove i Nice og sette kursen mot Finale Ligure i Italia. Forhåpentligvis kan hun leke litt med Rigmor mens vi leker litt i fjellet. Vi har blitt bortskjemt av å bo i gite her i Font, og har leid en leilighet i Finale. Stakkars Atle. Han blir bare brukt som fremkomstmiddel for tiden.

I morges fløy Synne og ungene videre til Sicilia, mens Morten kjører etter med bil i morgen. Det blir rart å bo her i huset og være på tur i skogen uten dem. Mye liv når det er fire barn tilstede. Er spent å se hvor mye av depositumet vi får tilbake. Vi har i gjennomsnitt smadret et par kopper og tallekener om dagen, og for et par dager siden gikk et digert innrammet speil i bakken. Heldigvis var det ingen under det.

I kveld er det fest i landsbyen vi bor i. Vet ikke helt hva som skal skje, siden all informasjon er på fransk, men i følge Øystein er det årets begivenhet her - en slags blanding av nyttårsaften og 17. mai. Huset vi bor i ligger på torget i landsbyen, og i går sperret de av området og har satt opp store telt og karuseller Vi har mao orkesterplass til herligheten. Det hele skal visst avrundes med et fyrverkeri som ville få fjellfyrverkeriet til å se ut som en smell-bongbong. All den tid det ikke har vært særlig nedbør de siste tre månedene, tenkte jeg å inspisere brannslokkings remediene her i giten i ettermiddag. Det kommer sikkert til å bli litt av en fest, men dessverre har Rigmor blitt syk og har nesten 40 i feber. Natten har stort sett vekslet mellom søvn, trøst og rektal paracetamol for henne. Begge jentene sover ut i skrivende stund, og jeg ble sendt på apoteket for å skaffe mer dop. Måtte returnere med uforettet sak siden de ikke hadde ibux i rumpetorpedo format, men bare flytende - med en pipette som var like stor som Rigmor. Må nok bare vente på at legen våkner.

Jada, mer klatrebilder

I ettertid ville bæresele vært bedre i Franchard Cusiniere

Jesper er skeptisk til at bilder skal legges på webben

Øystein viser hvordan det skal gjøres

Sikkerhet er viktig, selv når man buldrer

Fint i Font

I god stil forlot vi paradiset vi hadde funnet i Bretagne i full spontanitet, til fordel for et annet paradis litt lenger øst. Vi satte kursen mot Paris, men vi var ikke på vei for å shoppe. Vi skulle til Fountainebleau, et av tourens planlagte høydepunkter. Dette var en av de destinasjonene vi hadde gledet oss aller mest til etter at vi surret crashpaden fast på sykkelstativet. Kort om Font: en diger skog med steiner nok for et helt liv å klatre på. Iveren for å komme frem gjorde at vi brøt med alle innarbeidede rutiner og peiset på for å komme frem på en dag. Heldigvis var Rigmor også lysten på å komme frem, så 8 timer i bil ble mindre smertefull for henne enn vi fryktet. Campingen vi valgte kunne friste med brødbil hver morgen med fersk pain au chocholade. Dessuten kom det et rullende pizzari (ombygd varebil med ekte pizzaovn) forbi hver helg. Her kunne vi bo lenge. Skogen og steinene skuffet ikke, og selv om gradestokken viste et parogtredve røde fikk vi testet masse problemer (en sirkel for de innvidde) på dag en.

Kveldsstell på campingen i Font

Det som er det beste og det verste med buldringen i Font er den myke sandbunnen som finnes i hele skogen. Dette utgjorde for en tid tilbake havbunnen, og da landet hevet seg ble både strand og steiner liggende igjen slik at vi kan leke oss her den dag i dag. Det som er bra med sanden er at vi får myke landinger når vi ramler ned, og det skjer jo av og til. Det som er kjipt med sanden er den vanlige strandproblematikken, sand overalt, og umulig å holde unna for barn. Rigmor digger å fylle munnen sand og svelge så mye hun klarer å vanne ut med spyttet. Vi har kapitulert og har valgt taktikken der vi satser på at hun spiser seg lei. Så lenge hun ikke spiser ufordøyelige biller som kommer hel ut i bleien synes vi forsåvidt det er i orden.

Au, dette kommer til å svi i bleien

Heldige er vi som har venner som har slått seg ned her nede. Øystein kjenner hver stein i skogen, og i tillegg er han og Inke rå på å steike kanin (smakte litt kylling som alt annet nytt). Den siste uken har vi bodd på en gite - et hus (som Camilla tror uttales likt som det engelske ordet for avføring) sammen med Synne, Morten, Stella, Sverre og Jesper. Det fungerer veldig fint. Vi har omtrent samme rytme, dvs. Jesper (7mnd) og Rigmor har omtrent samme rytme, og vi andre koser oss med lange frokoster, leking i skogen og gode middager.

Grillaften på giten


Øystein temmer slangen

Camilla koser med elefanten

Synne lister seg opp på tynne lister

Morten prøver noe harde greier

I går dro vi til Paris for å gjøre vår borgerplikt. Har aldri vært på en ambassade før, og hadde sett for meg litt glamor og høy champagneføring. Særlig siden ambassaden ligger i Paris og et stienkast fra Champs Elyses, men dette var som å rusle inn på ligningskontoret i Sjøgata å levere selvangivelsen. Etterpå slukte vi en himmelsk sjokoladecrepe med god-følelsen over at vi har bidratt til å forhindre at det blir billigere sprit og tobakk i butikkene når vi kommer hjem. Vi blir nok her et par uker til før vi sjekker yr.no og setter kursen sørover.

Desseparadis

Viva la Crossaints

Suget etter Crossaints og Creme brulee ble så stort at det kun ble tid til litt søvn og sauerkraut i Tyskland. Belgia suste vi gjennom mens EU parlamentet spiste lunsj. På veien rakk vi å kjøre oss vill i Hamburg, da GPSen sendte oss ned i havneområdet. Der hadde vi selvfølgelig ingenting å gjøre, og på en eller annen måte klarte vi å havne utenfor tollsonen, og måtte kjøre ut gjennom tollen sammen med resten av trailerene som hentet gods i havna. Tollerene skjønte fort at vi ikke var kokainsmulgere og tipset oss om hvordan vi skulle komme oss på autobahn igjen. Apprpos autobahn, her trivdes Atle godt. Dette var utvilsomt hans hjemmebane. Han brummer helt klart mer fornøyd nå og jeg synes til og med han drar bedre i motbakkene.

Så, endelig smørdeigens og baguettens hjemland. Straks vi krysset grensen begynte det å rumle i magen. Målet var å komme oss til Bretagne (Crepes kommer herfra), men vi ble nødt til å stykke opp turen ut dit. Gudskjelov kunne vi bestille crossaints til frokosten på campingen vi tok inn på. Ikke en gang egg og bacon når man sliter med skallebank etter en skikkelig heimbrent kule kan måle seg med en Pain au chocolade og cappichino til frokost. 

Nam-nam. Pain au chocolade. Man blir fort glad i Frankrike

Ahh. Campinglivet

Siden vi nå kunne senke skuldrene og ta det litt med ro, stoppet vi noen dager i Normadie. Her gjorde vi en interessant observasjon. 7 av 10 franskmenn bærer alltid (?) på en baguette. Ikke vet jeg om den skal spises eller om de bare er ute og lufter den. De bærer den også på en måte ingen andre bærer brød på, under armen - godt oppe i armhulen. Kanskje det gir brødet en bedre smak? På veien videre til Bretagne passerte vi avkjørselen til landsbyen Crossaints (!). Frankrike skuffer ikke.

Typisk fransk. Under armen, eller på sekken

I den skrivende stund sitter jeg på toalettet på en camping helt vest i Bretagne. Strømadapteren vi tok med er ødelagt, og dette er eneste stedet jeg finner strøm jeg kan bruke. Vi har snart vært en uke her, og Rigmor har rukket å få fire tenner nå. Ikke like artig å amme henne vil jeg tro. Det er fantastisk fint her ute på kysten, lange sandstrender pakket med store granitt blokker som kan klatres på. Vi har buldret, lekt med Rigmor, som nå kan rulle litt rundt, og spist forskjellige variasjoner av smørdeig til frokost hver dag. Har også blitt kjent med et fransk/belgisk par som vi har lekt litt med. Floraint klatret som oss, mens Caroline var gravid i sjette mnd og mer opptatt av å lese bok på stranden. I morgen setter vi turen mot Fontainbleau.

En, to, tre flire

Nok å gjøre....

Det er bare å starte et sted. Rigmor samtykker

De lokal ungene på campingen selger fisk "på døra" 

Floraint, en mester på sva og med baguetten under armen

Det er dejlig å være norsk i pannekakelandet

Det ble langt å skulle kjøre fra de svenske skogene til pubene i Danmark, så vi la inn et stopp i den svenske skjærgården, nærmere bestemt Lysekilen. Vi hadde hørt rykter om at det fantes klatrebar stein der...

Joda, det finnes stein her også

Rigmor er skeptisk når det bare er 20 grader i vannet

Atle og Thomas

Besøket hos Egil, Rikke, Oliver, Silje og Mathilde er faktisk det siste planlagte besøket på vår ferd sørover. Vi har selvfølgelig tenkt å få god mat og vasket skittent tøy hos våre venner og familie på vei nordover igjen, men den overraskelsen har vi holdt hemmelig. Siden det ikke er mulighet til å klatre her, blir vi nok ikke så lenge i dette landet. På den annen side er det så mange trivelige folk her, og god mat og drikke. Har rukket å vært ute på Kattegat med sjarken (!) til Egil. Pga av hetebølgen som har vært her ble det kun bading. En milepæl i Rigmors korte liv er at hun har fått to tenner mens vi har vært her. Det forklarer nok det ustabile humøret hennes. Heldigvis er de jo vant med barn her i huset, og ungene her har lyst å beholde Rigmor. Kort blogg denne gangen. Rigmor er utålmodig, vi skal videre mot Frankrike (?), i hvertfall Tyskland i dag.

Trivelige folk i pannekakelandet

På badetur med sjarken "Signe" i Kattegat

Det var glatt på taket av Signe

Men det hadde tørket da det var Egils tur

Tjenare flickor och grabbar

Da var vi endelig i det store utenlandet. En milepæl i Rigmors liv. Hennes første utenlandstur ble som for de fleste nordmenn, campingferie til grannelandet i øst. Før vi forlot Norge var vi innom Jorunn, Ulrik, Eira og Ane på hytta på Tjøme. Her søkte vi ly for stormen som både kastet store skip på land ute i fjorden og tynnet bjørkeskogen utenfor hytta. Atle hadde time inne i Tønsberg morgenen etter stormen, men skjebnen ville visst ikke at han skulle til bildoktoren og hadde lagt ut hindringer på veien til verkstedet. I små kommuner er tydeligvis nedblåste trær høyt prioritert, så vi kom oss avgårde til slutt. Det var heldigvis bare en dyse som var gåen. Mekanikeren var tilfeldigvis en VW campingbil fantast og ville kjøpe Atle på stedet. Hørt på maken! Frekt! Men jeg ble jo også litt glad.

Frokostbuffet på hytta

Snytt ut av nesen på mødrene

Dagens soppfangst

Stormen har lagt seg og noen trær

Det var deilig å være på Harry-tur til Sverige! Fergen fra Sandefjord til Strømstad var i grunnen bare en stor Taxfree butikk med skrog og jeg gikk bananas i sjokoladeseksjonen. Har inngått en avtale med Camilla om at jeg skal slutte å spise søtt i det vi forlater skandinavia. Nå gjelder det å spise seg frempå litt. Hvis suget blir for stort, snur vi og setter kursen hjemover før vi når Tyskland.

Jentene bryr seg ikke om Taxfree

Vi måtte kjenne litt på steinene i nabolandet

Målet for Sverigeturen var i tillegg til å hamstre sjokolade, og besøke fadern og Anne Marie på sommerstedet i Gullspång. Nå har Rigmor hilst på alle sine besteforeldre. I Gullspång (liker å si det navnet) har vi både ladet og tømt batteriene. I går bestemte vi oss for å teste sykkelvogn funksjonen på supervogna. Den lille turen ble til 6 mil, og med rumpemuskler uforberedt på det gnagende møtet med sykkelsetet ble det i hvertfall 5 smertefulle mil. Derfor skrives dagens blogg balanserende på venstre rumpeball. Taterblodet bobler i årene, og allerede i morgen setter vi kursen videre sørover. Må rekke ned til Køben og Egil før han må tilbake på jobb.

Sommerhuset var omtrent som vi hadde forestilt oss

Nordmenn vet å kose seg i eksil

Farfar har lang erfaring i dette gamet

Image is everything

Sykkeltur langs Göta kanal før vi gikk på en smell

La dolce vita

Gjennom den spontane stilen vi har lagt opp til er det ikke alltid vi treffer på de vi ønsker å hilse på. Dessverre ble det slik med naboene våre, Gro og Sven Arne med familie på sommerstedet deres på Narestø. Litt lengere nord stakk innom hytta til Thomas the Judge utenfor Risør. Stakkars Atle må begynne å føle seg overflødig ettersom vi hele tiden inviteres til å bo hos de vi besøker. Victoria, moren til Thomas er keramiker og hadde dekket på med fantastiske egenproduserte gjenstander og maten stod absolutt i stil med serviset. Men før vi kunne gå til bords måtte vi vaske oss.

Thomas imponerer småjentene med en bombe

Jeg prøver også å tømme havet for vann

Hva er oddsen for at en steingal sørlending med masse penger, fritid og entusiasme får det for seg å borre opp 170 klatreruter like ved hytta di? Ganske stor ville sikkert Thomas ha svart. Vi måtte selvfølgelig teste ut hytte-cragget, hvor Bolte-Børre har gått amok med Hilti maskinen sin. Med egenproduserte bolter og med velsignelse fra grunneieren har han renset opp og lagt til rette for et sportsklatrefelt med enormt potensiale ved Skarvannet. Synd det ikke eksisterer en fører for området.

I hytte-cragget holder det med sandaler og slåbrokk

Rigmor og Thomas er godt utenfor fallsonen

Utrolig hyggelig å besøke folk og se hvordan de har det. Tilsvarende trist og ta farvel med venner og nye bekjente, men the Tour must go on. Sitter i den skrivende stund i Portør hvor vi besøker Cecilie og Geir. De kjøpte i sin tid dette stedet fra familien til Camilla. Her har Rigmor (oldemor til vår lille Rigmor) hentet mye inspirasjon til maleriene sine. Den gamle hytta ble bygd opp av to garasjer (!) og krevde nok litt for mye vedlikehold. Den har blitt erstattet med en flott moderne hytte, det er virkelig et paradis her. Erik senior fant nok de beste kjøperene til dette stedet. Cecilie og Geir har i år som tidligere år åpnet dørene for oss og stilt hytta og båt til disposisjon. Vi setter veldig stor pris på denne gjestfriheten. I går var vi ute og satt garn før vi la oss for natten i båthuset omtrent to meter fra havet. Vanvittig deilig å våkne til lett bølgeskvulp og tærnene som stuper etter fisk. Dessverre var det lite i garnet i morges, så vi har bestemt oss for å bli en natt til og prøve lykken igjen.

Camilla gjør seg klar for morgenbadet

Cecilie og Rigmor finner tonen

Finnes det kointapellera her mon tro?

Livet er herlig